Jeg leser stadig vekk solskinnshistorier om mennesker som når
sine drømmer. Gründere, bloggere, network marketing, business owners, alkoholikere
som blir nykter, overvektige som har blitt tynne, og tynne som har fått større
pupper. Jeg leser stadig vekk blogger,
tekster og artikler om den tøffe veien for at disse menneskene skal nå sine
drømmer. Er det det som trigger oss mennesker til og «følge andre», det som må
til for å vekke vår interesse rundt andre mennesker? En tøff start, et hardt
liv, mye slit for å så nå en solskinnsdrøm som de færreste av oss i det hele
tatt kunne drømme om at var virkelighet?

Jeg tror noe av det vi alle egentlig sikter etter da vi
leser og søker oss rundt på nett egentlig er historier vi kan speile oss selv
i, og noe vi selv kan kjenne oss igjen i. Hvis
noen som er som meg kan få til noe, så kanskje nettopp jeg også kan klare det.
Men
jeg synes det er litt vanskelig. Jeg leser om alle disse historiene, men hva
med meg? Jeg som er helt A4, en størrelse 38 som så mange andre, brunette med
et ikke utpreget Barbie utseende, ikke er jeg alkoholiker, og ei heller har jeg
store pupper, jeg er ingen blogger, jeg har en frisk familie og er så godt som
frisk fra topp til tå selv. Hvem skal jeg lese om å kjenne meg igjen i? Hvilken
historie der ute er for A4 mennesker som meg? Hvem skulle ville kjenne seg
igjen i min historie som ikke er noe ekstraordinært?

Er det slik at alle som skal nå suksess og bli noe stort må
ha ekstra bagasje for at mennesker skal legge merke til det, så disse kan bli
noe spesielt?

Jeg tror alle har en stor drøm, for drømmer og håp er det
som driver oss mennesker. Jeg har også mine drømmer og mine håp. Og jeg skal
lykkes på min vei, selv om jeg ikke har noen ekstra bagasje jeg kan eller vil
dele med hele verden for å komme dit. Jeg vil verne om min familie og mine
barn, jeg har ikke noe ønske om å poste mine barn på nett for å nå ut til
andre. Jeg jobber hver dag for å få det gode livet jeg ønsker, og jeg lever det
hver eneste dag sammen med familie og venner. Jeg er kanskje ikke noe spesielt
med en ekstraordinær historie, men jeg er meg selv, og det er vel ikke så verst
bare det?